DETOUR: Valparaíso, Chile

Det er mange måter en arkitekturutdanning kan gjennomføres på. Noen velger å ta alle fem årene i strekk, på samme sted. Andre velger å ta deler av utdanningen ved en annen skole, ofte i et annet land, mens enkelte tar ett eller flere års permisjon for å få andre perspektiver. Tidsskriftet A har nådd ut til et knippe av dem som har valgt en annen vei, og fått innsikt i hvordan tilværelsen deres er. 


Navn: Ane Sofie Kjelland og Julie Kongsgaarden Hovi
Situasjon: Utveksling ved Pontificia Universidad Católica de Valparaíso
Sted: Valparaíso, Chile


Beskriv en typisk dag for deg:

Det er vanskelig å beskrive en typisk dag på skolen her nede, fordi alle dagene er forskjellig.

Første semester hadde vi bare time i arkitekturkurset tirsdager og fredager fra 10.00-14.00, samt gym og poesi på onsdager sammen med hele skolen. I motsetning til hjemme i Norge har man kun forelesning/veiledningstimer to ganger i uken i hovedkurset, og heller ikke tilgang på tegnesal. Det er derimot flere små innleveringer til hver time, som vi måtte jobbe med hjemme.

Dette semesteret har vi valgt et annet type kurs som er et praktisk fag som går ut på å bygge og å konstruere. Strukturen på dette kurset er helt annerledes og vi har ikke opplegg på campus. Nå har vi skole tirsdag-fredag i Ciudad Abierta (Den åpne by) som ligger en times tid utenfor Valparaíso. Vi jobber her ute fra 09-17 hver dag, men har i motsetning til forrige semester ikke innleveringer i løpet av semesteret som gjør at vi har fri kvelder og helger. Vi har også et slags mekanikkfag på mandager.

Hvordan er arbeidskulturen der du er?

For oss er dette året maxchill™, fordi vi kun har arkitekturkurset og et sidefag (+ gym og poesi, men vi kan ikke si det teller). Vi har derfor mye fritid og kjenner ikke på så veldig mye press. For chilenerne derimot, har de fleste opptil fire sidefag i tillegg til hovedkurset, så for dem er det mer eller mindre konstant jobb.

Det virker også som om folk legger veldig mye press på seg selv. For eksempel: hvordan beskjeden om å levere en enkel skissemodell fort for dem blir å levere en innleveringsklar diplommodell.

Hvordan ser arbeidsplassen (pult/kontor/sal) din ut?

Som nevnt er det ikke tegnesaler på skolen. Hvert kurs har et klasserom som blir brukt til framføringer, forelesninger og utstilling på slutten av semesteret. Det vil si at man jobber hjemme eller bruker andre deler av skolen (for eksempel ute, eller på biblioteket). For oss ble tegnesalen Julie sitt soverom.

Siden vi dette semesteret oppholder oss i Ciudad Abierta hele dagen har vi tilgang til et verksted med faste plasser. Ciudad Abierta består av flott natur og fascinerende bygninger, så en del av opplevelsen av å arbeide her ute er også å observere og tegne det vi ser rundt oss. Det er heller ikke helt forbudt å ta seg en liten siesta i sanddynene.  

Hvor er favorittstedet ditt?

Det er faktisk dritvanskelig å svare på fordi Valparaíso er en skikkelig kul by. Det er nye ting å se og oppdage hver dag. Den største favoritten er nok taket på huset vi bor i, hvor vi har utsikt over hele byen. Mange solværsdager og kvelder har gått med til å sole seg her med en pils eller til å se på solnedgangen. Men generelt er det også fantastisk å vandre rundt i cerroene (“the hills”) og utforske bratte, små smau som slynger seg oppover åssidene. Hver gang du snur deg har du en ny utsikt enten utover stillehavet eller over til neste fargesprakende cerro. Det er vanskelig å skulle sammenligne det med noe, fordi det er så blandet og så unikt på en og samme tid. Det hadde nok vært dumt av de lokale å ikke utnytte utsikten og arkitekturen, så det finnes et godt utvalg av både barer og restauranter som tar i bruk takterrassene og på terrassene som stikker ut fra de bratte åsene. Vi har funnet vår lille favoritt, som ligger akkurat så langt unna turistene at vi kan sitte uforstyrret og nyte utsikten og et glass med pisco sour (You can take the norwegian out of Norway osv…).

Hva er det beste med situasjonen din?

Det beste opplevelsen med skolen var da vi i desember reiste på Travesia (klassetur) til Puerto Raúl Marin Balmaceda, sør i Chile. Vi befant oss på en øy i 2 uker med 60 studenter og 4 lærere, hvor vi planla og bygget paviljonger på en plaza midt på øya. På disse ukene ble vi godt kjent med mange av chilenerne i klassen, lærte masse om måten chilenere jobber på og vi samarbeidet tett med de lokale fra øya. Alt dette mens vi var omringet av sinnsykt vakker natur, delfiner og pingviner.
Som noen kanskje har forstått er vi også blitt skikkelig glade i studiebyen vår og stemninga som oppfordrer til maxchill™. Vi har kanskje valgt en av de mest hipstrete byene i verden, hvor gatekunst, mikrobryggerier og spesialsjapper finnes rundt hvert eneste gatehjørne. Selv om det menneskelige strevet er et faktum her også, virker holdningen til livet generelt mer optimistisk og chill, for mangel på et bedre ord. Så ja, sted og stemning og folk. Er det lov å si at det beste med situasjonen er alt med situasjonen? Situasjonen la jo også opp til at vi hadde 3 måneder ferie, og når vi først var i Sør-Amerika måtte vi jo nesten svippe innom Machu Picchu, saltørkenen i Bolivia og Copacabana.

Hva er det dårligste?

Vi føler “dårlig” kanskje blir litt feil å bruke om dette året, så vi velger å erstatte det med “frustrerende” eller “vanskelig”.

Det mest åpenbare er jo selvfølgelig språket. Vi har hatt ganske mange kvelder/netter hvor vi har jobbet iherdig med noe vi har trodd var rett oppgave, for så å komme på skolen dagen etterpå hvor vi måtte presentere noe som viste seg å være helt på trynet. Alt på et språk vi ikke kunne, foran håpefulle chilenere som syntes så synd på oss at de etterpå ga oss en støttende applaus. Etter en kort stund ble vi ikke lenger spurt om å holde presentasjoner. Dette er et bevis på at lærerne er ganske så forståelsesfulle (/ikke vil kaste bort undervisningstid).

Noe annet som var frustrerende i begynnelsen var venting. Vi hadde på begynnelsen av året en morgen hvor vi begge klarte å forsove oss. Vi kastet oss inn i en uber for å ikke komme sånn altfor sent. Da vi endelig var på skolen, 30 min etter at timen skulle ha startet, var klasseromsdøra låst og lærerne satt utenfor og tok seg en morrasigg og kaffe i sola.

Nå har vi blitt vant til at 09.00 betyr 09.30, dere vet, mañana mañana (noe som ikke er et uttrykk her nede btw, we know, vi var like sjokkerte).

Hva er den største kontrasten?

Chile internasjonalt er kjent som “poesiens land” og på skolen vi går på er poesi en svært viktig del av undervisningen og tilnærmingen til arkitektur. Når vi her skal lære om et rom er det viktigste å observere og poetisk uttrykke observasjoner gjennom skisser og tekst. Det sier også mye om synet skolen har på arkitektur, når i tillegg poesi er et obligatorisk fag.

Arbeidsmetoden er også en annen. I Norge er det mer “ansvar for egen læring”, her er det obligatorisk oppmøte og delinnleveringer hele tiden. Det er spesielt greit da vi ikke jobber på tegnesal med veiledere i nærheten, og på den måten er det lettere å ligge ajour.

Hvorfor valgte du å gjøre dette?

For Ane var det et ønske om å studere i Sør-Amerika, bare for å ha noe å skryte av senere i livet. I tillegg sa hun til litt for mange mennesker at det var 100% sikkert at hun skulle til Chile eller Peru og på et tidspunkt blir det bare kleint å trekke seg. Så to uker før søkefrist spurte Ane om Julie ville være med til Valparaíso, som en shot in the dark “jeg vil ikke være alene”, og Julie svarte “oki”. Så fire måneder senere så var vi her da?

Er det noe du savner? (fra studenttilværelsen på NTNU)

Det største savnet fra NTNU er nok gode gamle venner og studentmiljøet i Trondheim generelt. Selv om vi har blitt godt kjent med og fått mange venner her, er det ikke helt det samme som å ha levd oppå noen i tre år. Tro det eller ei, så savner vi strukturen vi har på studiet hjemme i Trondheim. Det er deilig å vite akkurat når man har siste innlevering før fire dager før innleveringen. Vi savner også varme hus om vinteren og en velfungerende dusj.

Og ostepop.