Innlegg: Det arkitekturspesifikke


VILLA H (HUS MED HEMMELIG ATRIUM

Tekst og illustrasjon: Fredrik Lund,
professor i arkitektur ved NTNU

Her om dagen satt jeg med et nummer av bladet Byggekunst fra 1995 i hendene. Det handlet blant annet om Jørn Utzon’s andre hus på østkysten av Mallorca; Can Feliz, et lite tilbygg av Knut Hjeltnes, og Sejimas første hus; et underlig hus bestående av to sirkelslag inne i hverandre. Men bladet gav meg en sterk følelse av at dette, det er et blad for arkitekter.

Det kan jeg ikke akkurat si om Arkitektur N for tiden. Jeg synes det minner mer om et sosionomtidsskrift, eller et temaforskningsblad, en slags saklighets- og fornuftskatalog…..og ja, jeg bruker det faktisk på en annen måte enn det er tiltenkt. Jeg tar det fram når jeg ikke får sove. Det fungerer utmerket.

Det får meg til å tenke på Luis-Fernández Galiano, den mangeårige redaktøren for Arquitectura-Viva. Dette er et spansk tidsskrift. Ingen fare for å sovne. Og Galiano, han uttalte for en del år siden at hans målsetting som redaktør, ville bli å lage et tidsskrift så inspirerende som mulig:….«for å få lyst til å skape etterpå»;……. og: «slik at nakkehårene reiser seg for hver gang man blar om». Dette synes jeg han klarer fantastisk godt. Dessuten tar han hele tiden inn ikke-spanske prosjekter; «for å holde spenningen oppe», som han sier (og det sier jo endel om ambisjonsnivået, når man har alle Spanias vanvittig gode arkitekter å ta av).

VILLA LM (HUS MED TO NIVÅER)

Forøvrig har vi et annet spansk tidsskrift; El Croquis (norsk: skissen), og to japanske; A+U (architecture and urbanism) og Japan Architect, som er like fantastiske. Jeg råder alle til å lese disse fire, og så kan man tenke; ….«it’s all l’ll ever need». Når man leser disse jevnlig får man en sterk følelse av hva arkitektur er, kan være, og fremfor alt…..hvor fantastisk faget vårt er.

Man kan nemlig drømme om (og jeg er helt overbevist om at det vil skje), at i en ikke særlig fjern framtid, vil samfunnet vårt innse at arkitektur er mye viktigere enn vi har trodd. At vi ikke har forstått hvor viktig det er. Eller rettere, at vi har glemt det.

Selv tror jeg så ubegripelig mye på arkitektur, at jeg mener et godt hus; et arbeidssted der man trives, eller en by man elsker; simpelthen er et annet liv! Hvis man elsker stedet sitt; elsker å komme dit, sette på kaffen og prate med en venn, …..det er en annen verden! Derfor er vi, arkitektene, gjennom vår kunnskap om hva som skaper denne trivselen, og vår evne til å bruke denne kunnskapen i det vi lager, samfunnets egentlige verdiskapere.

For omvendt kan man jo si; at den vantrivselen som ble bygget etter andre verdenskrig (og vi fortsetter å bygge), etter ideen om å bygge billig, hvor arkitektene allierte seg med rasjonaliteten og med entreprenørene, og kastet sitt eget fag overbord i samme slengen, ja det er det dyreste vi noengang har bygget. For samfunnet, og for menneskene. På en arkitektskole er noe av det viktigste å lære; at uten det inspirerte arkitekturprosjektet blir det ingen gode, sterke, utfordrende, friske og vakre prosjekter. Det finnes jo bare en motor som kan lage god arkitektur: DET INSPIRERTE ARKITEKTURPROSJEKTET.

(HUS MED 2 LANGE ROM)

Det er selvfølgelig en del andre faktorer å tenke på……men uten det……blir alt ingenting. Det finnes jo så uendelig mange eksempler på at det hjelper bare ikke; hvor mye man enn jobber og hvor mange detaljer man enn tegner, om ikke prosjektet er idemessig inspirert, med en klar og presis tanke bak.

Og dette bringer meg tilbake til Galiano: hans vilje til å inspirere, gjennom det han publiserer. På en arkitektskole; er det etter min mening en umulighet å lage en kjedelig undervisning eller et kjedelig kurs. Det gir ingen mening. Om ikke skolen skaper en inspirerende og givende undervisning, bør den nedlegges. Det er gøy å lage arkitektur. Det er helt utrolig spennende!!! Hvis ikke er noe galt. Veldig galt. Alarmklokkene bør ringe høyt.

Sejima sa det så presist for noen år siden, da hun tørt kommenterte hvorfor det finnes så mange dårlige nye prosjekter rundt omkring i verden: «because of lack of joy in the making».

Eller sagt på en annen måte; arkitektur er et fantastisk, ubegripelig spennende fag….hvis ikke undervisningen er akkurat like spennende, klar, skarp, presis, utfordrende og befatter seg med innlevelse, humor og overskudd og blir isteden til en slags: no presicion/no direction (slik vi ser på de skandinaviske skolene for tiden), og det ikke kommer noe inspirert og med skikkelig internasjonalt nivå ut av det hele, ja da……da er det skolen og lærerstaben det er noe alvorlig galt med…..og iallefall ikke studentene.

Og her kommer det skumle, for man kan jo lure litt. Lure når ledelsen på NTNU (ja, også på fakultetet for arkitektur og design) ofte uttaler at den vil lage et universitet på høyeste internasjonale nivå, og det samtidig blir pålagt å bruke mer og mer og mer tid til å kontrollere, kvalitetssikre, rapportere, evaluere og karaktersette undervisningen og dens mål. Man skal altså, på en rasjonell og saklig måte, sikre og nærmest lovfeste seg fram til en god undervisning.

Vel, la meg fortelle Gunnar Bovim og Fredrik Shetelig m. fl…… at det blir ikke et universitet på høyeste internasjonale nivå av dette. Det blir vel kanskje ikke engang et universitet.

VILLA M (HUS MED ARKADE OG INDRE HAGE)

Påstand: alle virkelig gode universitet er gode fordi de skaper rom for uforbeholden entusiasme; fordi de våger å hengi seg totalt til faget sitt, og spesielt til homo ludens (det lekende mennesket); begi seg ut i ukjent terreng; stole på nysgjerrigheten, inspirasjonen og gleden ved å skape og forske. Ja, nettopp gleden, den herlige entusiasmen, den smittende barnslige fasinasjonen.

….og alle dyktige arkitekter vet og har forstått at det hjelper så lite å gå bak å kontrollere. Det hjelper faktisk ingenting, om ikke alt unnfanges og foregår i en fag-elektrisk tilstand av glede og en stemningav inspirasjon.

Det er noe helt annet som skal til. Her er et par eksempler; ….. jeg hørte Sverre Fehn forelese en gang hvor han snakket om Hedmarksmuseet på Hamar, og han pekte på den buede betongrampen i borggården og sa: «det er først når mennesket kommer opp, over naturen; …..at han virkelig ser den».

Eller når Alberto Campo Baeza forteller om horisonten og innrammingen, og om solens møte med formen. Med en pasjon og en fasinasjon for faget så han lyser som solen selv.

Og når Erik Gunnar Asplund snakket om sitt favorittord i arkitektur, (og sa han alltid tenkte på det i sitt skapende arbeid); det mystiske og hemmelighetsfulle: forventning.

Sou Fujimoto som forteller med vakker innlevelse om sin filosofi om hulen og redet, to forskjellige ideer om rom; og å ta i bruk og innrette seg i rom.

Eller når Ard de Vries forteller om Valkenberg; og sier at eiketreet og sandsteinen bare er der som en stillferdig ramme om livet; de forlanger ingenting.

Dette er det arkitekturspesifikke; den undrende, lekende, erkjennende, inspirerte og søkende tilnærmingen. Det er den som er vår drivkraft.