Studiebarometeret kan leses både fra høyre og venstre

Tekst og illustrasjon: Alice Lødemel Sandberg

Høsten 2015 har 2.- og 5. klassestudenter ved 58 utdanningsinstitusjoner kunnet svare på en spørreundersøkelse angående studentenes opplevde studiekvalitet. Spørreundersøkelsen ble gjort av NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Når tallene nå ble sluppet 2. februar var overskriftene i media noe sånt som «arkitektstudenter jobber mest» og arkitektstudenter mest fornøyd i landet». Disse konklusjonene har NTNU sitt masterprogram i arkitektur valgt å smykke seg med, både på sine nettsider og facebook-sider. Det som ikke nevnes er at av de tre arkitektutdanningene i Norge, kommer NTNU dårligst ut.

 

NTNU scorer dårligere på yrkesrelevans, undervisning og læringsutbytte enn gjennomsnittet til arkitekturutdanningene. De to punktene hvor NTNU scorer likt med gjennomsnittet er læringsmiljø og engasjement, to punkter hvor deler av spørsmålene går på studentene og faget, ikke universitetet. AHO derimot ligger over gjennomsnittet på samtlige punkter, og på helhetsvurdering av studier gir AHO-studentene studiet sitt 4,8 av 5 poeng, BAS-studentene gir 4,5 og NTNU-studentene gir 4 poeng til sitt studie. Studentene er minst fornøyd med medvirkning, dette gjelder da studentenes evne til å påvirke innhold og opplegg i studieprogrammet og om kritikk og synspunkter fra studentene blir fulgt opp. Våren 2015 gikk masterutdanningen på NTNU gjennom en grundig ekstern evaluering hvor også studenter ble tatt inn i prosessen. Fruktene av dette arbeidet er ennå ikke kommet så langt at det drypper ned på studentene. Likevel er dette en pekepinn på at fokuset på involvering ikke har vært merkbart nok.

 

Kan det være at det store studentengasjementet på NTNU eksisterer på tross av og ikke på grunn av universitetets tilrettelegging? At arkitektstudentene på NTNU må ut av klasserommet for å finne læringsutbytte og yrkesrelevans? Kan det være at misnøye med studiokursene på masternivå kunne vært unngått om fakultetet også hadde tatt del i evalueringen av kursene? Blir studentene tatt på alvor når de hever stemmen? Kan dette være grunnen til at Tidsskriftet A eksisterer, og at A til tider skriver kritisk om utdanningen, er fordi det fremdeles er ting som ikke er bra nok? Vi er kanskje de mest fornøyde studentene i landet, men det er fortsatt en vei å gå.

Tidsskriftet A